'A Wounded Fawn' gjennomgang en surrealistisk vei inn i en seriemorders sinn

Seriemordere er i mote nok en gang. Det virker som hver eneste uke det er en ny dokumentar eller en ny tilpasning av noen virkelige hendelser som involverer seriemordere eller deres ofre. Det eksisterer denne fascinasjonen for disse menneskene som er vanskelig å motstå. Det er urovekkende, men forståelig at disse vesener, som eksisterer utenfor konvensjonene i det moderne samfunn, ser ut til å fascinere og frastøte på en like måte. Selvfølgelig vil filmskapere gripe muligheten til å få folk til å se på. En såret Fawn er en film som gjør nettopp det og nå er tilgjengelig på Shudder.

A Wounded Fawn er en film regissert av Travis Stevens og stjernene Sarah Lind og Josh Ruben. Filmen forteller historien om en seriemorder som heter Bruce, som dreper kvinner for å få den seksuelle tilfredsheten og oppmerksomheten han ikke får andre steder. Bruce ser ut til å ha vært i stand til å forbli ubemerket, og han er klar til å gjøre sitt trekk mot sitt nyeste offer, en museumskurator som heter Meredith. Bruces plan er imidlertid i ferd med å ta en sving da planen hans ikke skjer slik han vil.

En såret faune er tydelig delt inn i to halvdeler. Den første er en klassisk seriemorder og offer -scenario. Vi som publikum vet hva som er i ferd med å skje, og spenningen øker med hvert minutt som går når vi ser Meredith komme inn i morderens hiet uten anelse om hva som kommer til å skje med henne. Dette er en klassisk Tsjekovs pistol, brukt på best mulig måte. Andre omgang er en nedstigning til galskap når Bruce reiser i og utenfor virkeligheten og ser med sine egne øyne det skremmende landskapet i sinnet.

I SLEKT:

20 beste filmer om seriemordere basert på sann historie

Den ene halvparten av filmen er ganske bra, mens den andre halvparten ikke er så mye. Historien om filmen føles veldig inkonsekvent, og det kan sies at dette bare er en halv film. Når den første omgangen slutter, synker filmen ned i det mer abstrakte til sluttminuttene av kjøretiden. Filmen gjør noe fantastisk bruk av studiepoengene sine, noe som er veldig få mennesker gjør. Veien for å komme dit er imidlertid slyngende uten noe annet formål enn å utvide løpetiden til filmen, slik at den kan nå 90-minuttersmerket.

Ideen til en såret faun. Det har egentlig ikke fremdriften å opprettholde seg selv i 90 minutter, og andre halvdelens surrealistiske bilder mister dampen veldig raskt. Filmen blir litt torturøs på det tidspunktet, og den begynner å føles som en av de drømmesekvensene som ikke vet hvordan de skal ende. Det minnet meg bare om den berømte sekvensen i å leve i farger.

Skuespillet er solid, spesielt i den første omgangen. Sarah Lind er spesielt overbevisende, og jeg ville elsket å se så mye mer fra henne i filmen. Josh Ruben har det bra, men så langt som seriemordere går, kan han være en av de minst interessante skildringene av en i nyere minne. Det hele kan være forsettlig, men å fokusere det meste av filmen på en karakter som er så vanlig som denne spør mye fra betrakteren. Det er noen hentydninger til gresk mytologi og slikt, men forbindelsen føles stort sett som å legge til kontekst, og sier at denne historien er en referanse til klassikerne og nettopp det.

Likevel utmerker filmen seg i sin visuelle design og retning. Det er noen veldig kule og trippy sekvenser i andre halvdel av filmen, og ved å bli filmet på 16 mm, har filmen en tekstur som gjør at den virkelig føles som en film fra 70 -tallet. Som er følelsen av filmen prøver å gjenskape. Det er mye giallo i denne filmen, og selv om den egentlig ikke klarer å treffe høydene på noen klassikere i den sjangeren, klarer den å treffe et veldig fint nivå av visuell troskap. Sonia Foltarz, Taylor Barry, Erin Lasorsa og Yusuf Mohammad, fortjener virkelig et rop for arbeidet sitt her.

Filmen går frem og tilbake og prøver å komme med en slags kommentar til voldelige forhold; Som det sier tydelig i den første scenen, ser vi Meredith, men det går aldri utover det, og dette forsøket føles noe hul. Andre halvdel av filmen svinger hardt, og den bør applauderes, men den treffer aldri noen av ballene som blir kastet på den. Dermed føles det som 45 minutter med bortkastet tid som kunne ha gått inn i en mer fokusert type historie eller i det minste til noe mer konkret mens de bevarte de surrealistiske elementene.

Til slutt skiller en såret fawn seg som noe annerledes i de nyeste skrekkutgivelsene, som i det siste har valgt å være mye mer konvensjonell enn de siste årene. Ved å prøve å være annerledes ser det ut til å miste synet på å fortelle en sammenhengende historie som kan tvinge publikum til å se hva som skjer med karakterene til slutten. Den visuelle utformingen av filmen gjør virkelig mye av det tunge løftet, spesielt i andre omgang, når karakterene i utgangspunktet går tapt i glemmeboken.

Poeng: 6/10