'Som drepte KLF?'Gjennomgå bandet du ikke kjente, men du må

Det er mange gode musikkdokumentarer der ute, med fokus på høydepunktene og lavene til de mest kjente artistene i verden, fra Freddie Mercury til Amy Winehouse. På den annen side har det blitt gjort veldig få dokumentarer om de tapte bandene og artistene som har blitt glemt av historien. Det er ikke mange av dem fordi behovet for oppmerksomhet alltid er i tankene til de fleste kunstnere og får dem til å være i søkelyset for bedre eller verre. Dermed, som drepte KLF? Gjør seg unik ved å gjøre dette glemte bandet til gjenstanden for studien, og også fordi det var bandet selv som sov fra søkelyset i skyggene.

Dokumentaren er regissert av Chris Atkins og forteller historien om KLF fra sin opprinnelse til sin fall fra nåde og overalt i mellom. Filmen benytter seg av lydbånd med stemmene til bandmedlemmene: Bill Drummond og Jimmy Cauuty som en måte å fortelle historien og fokuserer veldig lite på det klassiske intervjuformatet som de fleste dokumentarer har oss pleide å.

Å lage en dokumentar fra biter og stykker som ikke virkelig holder i en sammenhengende fortelling, er en veldig vanskelig oppgave. Så det Atkins og teamet hans gjorde her er ganske en bragd. Mot slutten av filmen vil du ha opplevd en fantastisk fortelling om kjærlighet, ego og behovet for å skape. Og alt dette oppnås på en veldig tydelig og kortfattet måte. Formen på filmen er veldig standardpris, men innholdet og måten den ble laget på er det som gjør det til et flott dokument.

Som drepte KLF? har mye til felles med å søke etter sukkermann, da de snakker om kunstnere som har vært så lenge utenfor bransjen at de føler seg mer som en myte enn faktisk virkelighet. Selv da var KLF på et tidspunkt på toppen av hvert diagram og på toppen av popmusikkbransjen. Det er mange generasjoner som aldri har lyttet til dem i det hele tatt. Bandets musikk har ikke vært fritt tilgjengelig på flere tiår, og bandet bestemte seg selv for å slette alt fra katalogen deres. Det er først nå med utgivelsen av filmen at gamle fans og nykommere vil kunne se og finne bandets musikk på de mest populære musikkstrømmingssidene.

Som vi sa før, er det innholdet i filmen som virkelig vil fange oppmerksomheten til betrakteren. Det er litt av alt. Første akt er for det meste fokusert på musikkhistorie og setter opp den historiske konteksten som bandet ble dannet i, og årsakene til at det ble dannet. Da dveler det også med noen enda galere temaer som du ikke kan forestille deg at du kunne finne i en musikkdokumentar. Vi snakker om avlingssirkler og hvordan gutta i bandet var involvert i fenomenet. Vi dveler til og med ved den berømte Illuminati -trilogien og hvordan bøkene påvirket bandets musikk og persona når de er på scenen. Det hele er ganske fascinerende, og det maler lett bildet av et band som alltid gikk utover musikken. Som den legendariske Alan Moore sier i filmen, “Alt handlet om konfrontasjon, alt var en utfordring.”

Karakterene til Drummond og Cauuty er veldig fascinerende i og for seg selv. Hver gang de vises på skjermen, kan du se at dette var gutter som hadde en visjon i tankene, og selv når ting ble mørkere enn de skulle, var det alltid deres lidenskap for å komme med en uttalelse som presset dem hvert trinn på veien.

Hvis dokumentaren har et hinder som kan være vanskelig å overvinne, er det at bandets navn har gått tapt i Arkivene til tid, og det kan ha vanskelig for å fange oppmerksomheten til et nytt publikum. Det er hundretusener av fans som fremdeles lytter til bandet i dag, og det er mer enn en prestasjon. Og det kan være at filmen ble laget med bare de menneskene i tankene, men selv med sin solide forutsetning, retning og fascinerende innholdsgrense, kan filmen miste folks interesse ganske raskt. Spesielt mot slutten, når det går inn i de mørkere aspektene av historien og inn i medlemmenes sinn.

Som dokumentaren prøver å utforske og utvikle de mest interne aspektene av bandets liv; Atkins er avhengig av kanskje for mange ganger på kontoer fra en tredjepart, noe som gjør noen av uttalelsene litt tvetydige i deres saklighet. Men det er et forståelig kompromiss når bandet selv ikke er der for å avgi erklæringer om sannhet eller feilslutning. Uansett er det veldig underholdende. For de som synes denne typen historier er fascinerende.

Som drepte KLF? er en veldig solid dokumentar som åpner døren til en side av musikkbransjen som kan ha gått tapt en stund, men som må komme tilbake til fronten av den. Ikke bare for å ta sin rettmessige plass, som historien om pionerer, men også for å inspirere andre til å være dristige, våge og lage ting akkurat som du vil at de skal være. For som KLF lærer oss, selv når du finner angrer på veien, er det å være deg selv den eneste måten å finne ekte lykke.

SCPRE: 8/10