'The Colony' Review Mash-Up mellom Zombie & Dystopian Sci-Fi

Kanskje er det en 13 år gammel gutt et sted som tror ordene etter apokalyptisk thriller har en oppsiktsvekkende nyhet for dem. Denne kulturelle berøvede ungdommen kan finne "kolonien" et vidunder med kjevelåpende innovasjon og hjerte-pumpende spenning, enten han bor i avsidesliggende Finland eller under en bro i Atlanta. For resten av filmgående seere som har sett utallige turer til den andre siden av sivilisasjonens bortgang nå, er det mer sannsynlig at filmen smaker som en tallerken som blir oppvarmet altfor mange ganger.

Filmen, en mash-up av grunnleggende post-apokalyptiske sci-fi og zombie-film-troper, kan skryte av et par solide forestillinger av veteranskuespillere og er teknisk utført. De mange vidvinkelbildene av livredde mennesker (eller deres groteske forfølgere) som dashing pell-mell ned mørke underjordiske passasjer er vakkert fotografert. Problemet er at filmskaperenes innvendinger mot ethvert hint av historiefortelling unikhet betyr at "kolonien" etterlater en nesten bedøvende følelse av altfor gjort kjent.

Det spiller ingen rolle hva som fikk jordens sivilisasjon til å smuldre som en forbrøt kake, som den gjør i de fleste filmer av det. Det er borte, det er alt. Planetens overflate er et isete avfall i 2045, og de eneste menneskene som er igjen i live, kaster og skjelvende i underjordiske kolonier. Et drakonisk regime er på plass i koloni 7. Fordi noen sykdommer er dødelige, er alle som blir syke i karantene i karantene. Hvis de ikke blir frisk, får de muligheten til å bli skutt eller ta en lang finaletur gjennom koloniens sibirlignende omgivelser.

Selv den harde ordenen smuldrer på grunn av hysteri og knurrende vrede i koloniens sersjant-at-arms, Mason (Bill Paxton). Han har begynt å bestemme når henrettelser er nødvendige på egen hånd. Filmen starter med at han skyter ned en hjelpeløs lidende, omtrent som en av de blendende nazistene i “Schindlers liste.”Hovedformålet med denne karakteren er selvfølgelig å gi filmen en billig kilde til blodig kaos fra starten av. Husk at handlingene hans gjør historiens viktigste handling enda mer utenkelig enn det ville vært uten ham.

Til tross for Masons psykotiske tendenser, styres Colony 7 først og fremst av Briggs (Laurence Fishburne), en klok og iherdig kommandør av typen som ble sett i hver krigsfilm siden tidenes daggry. En dag mottas et nødsignal fra Colony 5, som ser ut til å være i trøbbel, men ikke utdyper. Briggs muller det over og bestemmer at et redningsoppdrag er nødvendig.

Dette er selvfølgelig filmens "ja sikkert", også kjent som et øye-rullende øyeblikk. Visst. Ikke sant. Utallige tenårings jomfruer har fulgt denne logikken og vandret inn i mørke, infiserte rom uten å slå på lyset.

Briggs, i alle fall, legger ut med to følgesvenner. Sam (Kevin Zegers) er den romantiske ledelsen i filmen. Du kan fortelle fordi han er ung, attraktiv og har en kjæreste (Charlotte Sullivan). Den andre, Graydon (Atticus Mitchell), er ung, søt og ser ut til å ikke ha noen kjæreste, noe som betyr at han sannsynligvis er en jomfru, noe som betyr at han blir snuset så snart snusingen begynner.

Og sånn ble det. Etter å ha navigert i den arktiske villmarken, ankommer de tre mennene den spookily stille kolonien 5. De oppdager en gyldig grunn til den nødanropet: Koloniens innbyggere tjener for tiden som frokost, lunsj og kveldsmat for en liten hær av rasende kjøttspisere. Vi blir fortalt at dette er "vildt" mennesker, ikke zombier. Det er imidlertid en fin linje, fordi de ser, går og slipper løs blodig ødeleggelse akkurat som zombier i filmer og TV -serier over hele verden.

Du kan forestille deg resten av filmens fantasiende plot ved å lukke øynene. Ja, Graydon blir raskt fornærmet, og zombiene (Feral Mennesker) forfølger de to andre over snøen (alle eksteriørene er CGI-skapt) helt til Colony 7, der en av heltene våre leder sine medkolonister i en modig Kjemp for å avverge sine skummende angripere og redde verden, eller i det minste sine egne skinn.

Forestillingene til Fishburne og Paxton er de eneste lysende lysene i denne ellers middelmådige produksjonen. Begge er utmerkede skuespillere, og arbeidet deres her er overbevisende og helt engasjert, uten antydning til forlegenhet over det som omgir dem.

Noen av handlingsbeskrivelsene her ville vært ledsaget av "Spoiler Alert", men for anmelderens tro på at ingenting om denne filmen muligens kan bli bortskjemt med enhver selvbevisst seer-bortsett fra den skjermede 13-åringen nevnt ovenfor, til å som oppriktig unnskyldning er utvidet.