'Senior Year' anmeldelse En skandaløs premiss gir en intetsigende film

Rebel Wilson gjorde en sprut i 2012 med sin deltakelse i Pitch Perfect. Filmen ble en suksess for billettkontorer, et trendende tema på nettet, og klarte å skape en fandom ut av ingensteds. Plutselig ble den lille musikalen en sensasjon og rollebesetningen ble stjerner. Rebel Wilson, var et av de mest populære medlemmene av den originale rollebesetningen, og hun hadde tenkt å utnytte den mest fordel av den filmsuksessen.

Den australske skuespilleren ville da hoppe inn i flere prosjekter, noen små og noen store, hvor hun vanligvis var typecast som komisk lettelse. Dette så ikke ut til å være en plage for Wilson, som jobbet uendelig og uten hvile. Plutselig så hun ut til å være overalt i film og TV. Hun var i noen mange prosjekter som begynte å bli et problem. Rebel Wilson hadde nådd over metning, og hennes hele tiår med arbeid stoppet ut av ingensteds.

Nå er det 2022 og Rebel Wilson er tilbake med en ny Netflix -film. Skuespillerinnen har gått gjennom en fysisk transformasjon som fikk henne til å miste mye vekt. Hun kan se annerledes ut, men hennes ånd og energi er den samme. Imidlertid er de tingene som fikk Wilson til å føle seg overveldende og noen ganger irriterende også der. I denne nye filmen tar Wilson sitt nye utseende, men prøver å gjøre noe annerledes enn før, som etterlater henne og oss med en film som ikke er helt morsomt, og den føles faktisk utdatert i mange aspekter.

Senioråret er en film regissert av Alex Hardcastle, en regissør som bare har gjort en TV -film før denne filmen, og Stars Rebel Wilson, Justine Hartley, Angourie Rice, Sam Richardson, Zoe Chao, Mary Holland og Chris Parnell. Filmen forteller historien om Stephanie, en ung jente som drømmer om å ha et perfekt liv, være rik, gift og ha en røykende kropp. Imidlertid, når du prøver å utføre en kompleks koreografi med sitt cheerleading -team, lider Stephanie en ulykke som forlater i koma i 20 år. Nå våken, kommer hun tilbake til videregående for å fullføre senioråret.

Filmens forutsetning er ganske opprørende, og det føles som om det kan være kilden til mange vitser, gode vitser, som kan koble begge generasjoner, den nåværende og den fra 2000 -tallet. Likevel er den resulterende filmen en intetsigende og generisk komedie som er avhengig av for mange kjente stevner og utallige klisjeer. På dette tidspunktet i kinoens historie er filmer som kjøres på denne typen ideer bare utdaterte på hver eneste måte.

I SLEKT:

15 beste komediefilmer som Superbad (2021 oppdatering)

Når du ser filmen, føler du at kanskje Rebel Wilson aldri var så morsom. Comebacket hennes føles ruset, og hun har kanskje ønsket å se etter et bedre prosjekt for å gjøre comebacket sitt. Hvis i det minste filmen kunne utføre disse gamle ideene på en rocking og spennende måte, kan filmen få et pass. Men i sin nåværende form er dette en film vi har sett mange ganger før, og på bedre måter.

Manuset av Andrew Knauer, Arthur Pielli og Brandon Scott Jones, føles like en sammenslåing av hver eneste tenåringsfilm fra 2000 -tallet og prøver å gjøre narr av den nåværende tilstanden til denne typen filmer. Filmer som prøver å være inkluderende og snakke om mer enn bare å være populære. Det faktum at filmen fokuserer så mye på dette emnet er nok bevis på at filmen, akkurat som Wilsons karakter, sitter fast i passet. Vitsene og situasjonene er ikke morsomme, de er i beste fall cringy.

Den visuelle paletten føles også fast i fortiden, med Hardcastle som utnytter rammen lite for å få ting til å føle seg morsom. Han ser ut til å være fornøyd med å peke kameraet mot skuespillerne og deretter la dem resitere manuset eller ad lib vitsene når de kommer til hodet. Dette er en rask og løs måte å lage en film på, du kan si at det er lettere, men det endelige produktet lider av inkonsekvens, og i tilfelle av en komedie, mangel på fokus på vitsene.

Forestillingene faller alle på siden av, kanskje de burde ha tenkt på dette litt mer. Bare de unge skuespillerne som spiller rollene som Stephanies nye klassekamerater, kommer over som lik og glad for å gjøre filmen. De voksne føler seg i autopilot, og fordi filmen tilbringer mesteparten av tiden med dem, i stedet for med den yngre generasjonen, mangler filmen energien som disse nye skuespillerne kan gi.

Lydsporet er også fylt med mange sanger som er valgt som en måte å appellere til nostalgifaktoren som generasjonen som vokste opp under 2000 ville føle på å høre dem. Ja, det er intensjonen, men akkurat som med alle andre avgjørelser rundt, får sangene filmen til å føle seg gamle, mangler nye ideer eller nye måter å utføre dem. Det er ganske trist når Britney Spears kommer på og folk begynner å danse, og det føles bare ikke spennende i det hele tatt.

Senioråret tar et sprøtt premiss og kaster det til bakken ved å få det til å føle seg kjedelig og bare blid. Filmen føles ufokusert, og vitsene kunne ha blitt bevist på forhånd litt mer, hele manuset generelt kunne ha vært så mye bedre med et par flere utkast. Det betyr ikke noe uansett, for de som vil se den, vil filmen tjene som tom underholdning og forsvinne fra tankene sine rett når studiepoengene ruller.

Poeng: 4/10