'Mister limbo' gjennomgå en grov spasertur gjennom livets ørken

Surrealisme er ganske fantastisk kunstbevegelse. Å kunne skape mening ut av elementer som tilsynelatende sammen ikke har noen mening i det hele tatt, er en merkelig evne. Hvis det gjøres galt, kan arbeidet føles pretensiøst, og mest av alt, forvirrende, som en stor collage av ingenting. Hvis det gjøres riktig, kan bildene og ordene tvinge publikum til å føle ting de aldri trodde de kunne føle. Å ha en liten dose surrealisme her og det kan være bra. Dette er en anmeldelse av Mister Limbo, en film som prøver å gjøre surrealisme på riktig måte.

Mister Limbo er en film regissert av Robert G. Putka og stjerner Hugo de Sousa og Vig Norris. Filmen forteller historien om en mystisk mann som fallskjerm og deretter faller i en uendelig ørken. Men når han lander, vet han ingenting om seg selv eller hvor han er. Mens han vandrer ørkenen, finner mannen andre mennesker som også vandrer på dette enorme landskapet. Filmen er veldig mye, veldig tynn i plottet, men den balanserer ting med andre elementer.

Når du lytter til forutsetningen om Mister Limbo, er det første som kan komme til tankene dine, hvis du har sett mesterverket som er Mad Max: Fury Road, er sitatet på slutten av den filmen. Sitatet sier. “Hvor må vi gå ... vi som vandrer på dette ødemarket på jakt etter våre bedre selv?”Er dette sitatet det som definitivt virker som en slags kilde for denne filmen. En film som handler om livet, og hvordan vi kobler oss eller ikke med menneskene som vi møter på veien.

Mister Limbo prøver tydelig å si mye om måten vi oppfører oss som person gjennom hele tiden vi kaller livene våre. Er du en dårlig person? Overlater du, skadet og ydmyker menneskene rundt deg med formål? Liker du å være sånn? Da skal det ikke komme som en overraskelse for deg hvis folk behandler deg på samme måte eller verre når du har behov for dem. Livet er et ødemark; Det er ingen spesiell vei å velge, men vi må ta valget.

Det er dette valget, det som vil fortelle oss hvor mye vi kan glede oss over livet og hvor mye vi vil motta av det. Ødelandet i filmen fungerer på samme måte som dette sitatet fra Fury Road. Det er veien på nesen, men symbolikken ender opp med å fungere uansett. Skuespillernes forestillinger gjør det slik, ved å flytte historien fra emnet til emne. Injeksjonen av humor er også veldig velkommen og gjør at filmen ikke faller inn i pretensiøst territorium. I stedet får den filmen til å føle seg snill og koselig.

I SLEKT:

18 Beste avantgarde-anime gjennom tidene

Likevel kan filmen være litt for tynn når det kommer til plottet. Det er ikke veldig lenge inn i filmen når ting begynner å føle seg litt repeterende, og mens meldingen er kraftig og gledelig, føles utførelsen av ideen litt underkokt. Noen ganger føles det som om filmen burde vært bedre som en form for en kortfilm, eller i det minste som en episode av et show som Twilight Zone eller de ytre grensene. I stedet fortsetter filmen bare å gå og gå, og den får 90 minutter til å føles som en evighet.

Stimuleringen kan være et problem, og plottet eller mangelen på det kan også føles repeterende, men det episke landskapet og forestillingene er nok til å holde deg på å se på om du har tålmodigheten. For medlemmene av publikum som leter etter en film som er litt mer tradisjonell, vil Mister Limbo føles som tortur. Hvis det i det minste var noe annet foruten beskjeden når det gjelder fortellende vekt, kan filmen i det minste også fungere for folk som ikke leter etter kunstkino.

Denne mangelen på narrativ konflikt får hvert av møtene til å føle seg mer som bittesmå skisser. Det hadde vært flott å få dem alle i et eget format, i form av et webshow, eller noe mer eksperimentelt. Quentin Dupieux befant seg også i samme limbo tidligere i karrieren med filmer som føltes mer som et konsept eller en situasjon enn en skikkelig historie. Denne typen filmskaping er ganske fascinerende, men følelsen av at konseptet hoppet noen få trinn før det ble film er veldig ekte.

Mister limbo er ikke en dårlig film, langt fra den. Det er veldig godt skutt, og alle forestillingene er ganske solide. De Sousa klarer virkelig å føle seg som både en hverdags mann og også noen rare skapninger fra et annet sted, men alle disse tingene er kanskje ikke nok til å gjøre filmen vellykket med de mer tilfeldige publikumene.

Som den er, føles filmen som et fint eksperiment som trengte litt mer tid i manusfasen før hun hoppet inn i en spillefilm å lage en spillefilm. Det er fantastiske ideer her, men dette har kanskje ikke vært riktig format for denne typen historie. Likevel vil veldig spesifikke deler av publikum finne noe her å glede seg over.

Poeng: 6/10