'First Five' gjennomgå kampene for å lage ny grunn

Politikk er et av de farligste feltene å jobbe i. Mengden tålmodighet, erfaring og evne som kreves for å skille seg ut og faktisk være en endringsagent for menneskene rundt deg er virkelig umulig. De fleste regjeringer over hele verden har alltid vært karakterisert som mannsentrisk, noe som betyr at kvinner alltid har hatt det vanskelig for å komme seg gjennom og finne sin egen plass i regjeringer. Imidlertid endrer ting seg raskt, og de første fem, en ny dokumentarserie om Max, vil bringe lys til arbeidsinnsatsen til fem kvinner, som for en tid var sentrum for regjeringen i Finland.

First Five er en dokumentarserie utviklet som en maks original og fokuserer på livene til Sanna Marins kabinett av kvinner etter at hun ble valgt til statsminister i Finland i 2019.

Mia Halme leder dokumentaren og hopper rundt mens han intervjuer hver av de fem kvinnene om sine opplevelser i politikken. Vi får lære deres fulle livshistorier, fra det øyeblikket de ble født, deres barndomsopplevelser, og selvfølgelig deres introduksjon til politikk og alle tingene de måtte gjøre for å bli vurdert i en verden som stort sett ser hovedrepresentanter i vervet. Dokumentaren følger spesifikt livene til Li Andersson, Annika Saarikko, Anna-Maja Henriksson, Maria Ohisalo og Sanna Marin.

I SLEKT:

10 beste filmer uten mannlige karakterer, rangert av IMDB -poengsum

Hver episode av serien kjører i omtrent 40 minutter. Denne runtime gir en veldig enkel og fordøyelig dokumentar. Informasjonen er gitt med presis innspill, og direktøren lar aldri tempoet redusere farten.

Vi følger aldri bare en karakter på lenge. Det ville være umulig, faktisk, som i ettertid Marin og teamet hennes inntok kontorstillinger i løpet av en av de vanskeligste tidene for hele verden. I 2019 var en global epidemi fremdeles ting av science fiction -bøker, men nå vet vi at Marin må ta del i og oppleve noen av de tøffeste bevegelsene som politisk leder i det 21. århundre. Når dokumentaren skrider frem, blir Marin og resten av kabinettet vist som veldig fallbare mennesker som prøver å gjøre sitt beste.

På toppen av den globale Covid-19-pandemien går dokumentaren også til hva Marin og de andre har måttet oppleve siden krigen mellom Russland og Ukraina startet. Finland er selvfølgelig et naboland, og dermed påvirkes det veldig av krigen mellom disse to landene. Krig er ett av disse problemene som ingen politisk leder ønsker å måtte takle.

At Marin og hennes kabinett måtte møte både pandemien og krigen samtidig gir en ganske berg -og -dalbane -tur. Dermed skjer det alltid noe på showet. Disse siste fem årene har vært ganske hektiske, og serien vet hvordan man skildrer det på skjermen. Det er virkelig å fortelle når du virkelig kan se veldig bra hvordan belastningen og andre bekymringer har endret en person.

I SLEKT:

'Perry Mason' blir kansellert etter to sesonger på HBO

Videre takler dokumentaren også å være en kvinne i en manns verden. Dette ser ut til å være hovedfaget i stykket, ettersom det er det mest universelle. Ikke alle kvinner vil kunne forholde seg til en annen kvinne som er i en maktposisjon under en global pandemi eller midt i en krigssituasjon. Imidlertid vil de fleste kvinner være i stand til å forholde seg til det faktum at de ofte blir behandlet annerledes og må jobbe hardt for å skille seg ut på disse feltene, som har vært og fremdeles er mannsentriske.

Det er et berørt emne som det selvfølgelig er mange dårlige mennesker der ute, som bare er ute etter å henvise til hva de gjør, selv om den tingen de gjør er å skade andres følelser og være frekk uten grunn i det hele tatt.

På dette emnet tilbyr dokumentaren et par tegn på at det i det minste prøver å være upartisk. Marin og hennes kabinett, bestående av alle kvinner, kunne presse og kjempe for det de trodde på.

Dette i seg selv er allerede prisverdig, men vi kan se at veien til helvete er asfaltert med gode intensjoner, noe som betyr at noen ganger, deres beslutninger skader seg selv og prosjektene de vil presse fremover. Påstanden mellom dem og resten av de politiske stemmene er ganske sterk, og den slags konflikt gir god TV. Vi ville imidlertid ikke lyve når vi sier at noen ganger kan dokumentaren føles veldig tørr.

Hvordan er det? Dokumentarens hovedfag, Marins kabinett, ser ut til å være flotte mennesker. Likevel hopper de ikke ut som karismatiske eller interessante karakterer som skal følges utenfor sin arbeidskontekst. Du vil si, hvorfor skulle jeg ønske å se dem jobbe eller være seg selv utenfor denne politiske konteksten? Vel, svaret er at politikk i seg selv føler seg veldig som en haug med barn som klager over at de ikke kan bestemme hva de skal kjøpe med godtgjørelsen.

Dette er veldig ikke interessant eller underholdende, og derfor må dokumentaren finne andre måter å gjøre deg interessert i disse menneskene. I seg selv kommer alle sammen som veldig kjedelige og verdslige.

Skapens historier kommer alle over som klassiske historier om kamp, ​​fra fattigdom til rikdom og så videre. Det er interessant å se hver av dem fortelle hvordan de var fattige når de var barn og at de vokste opp uten mange muligheter, og likevel, på en eller annen måte, klarte de å være i det regjerings kabinet i Finland, noe som er ganske en prestasjon.

Det er et skritt som ser ut til å mangle fra historiene deres. Hvis det virkelig ikke var noen muligheter, hvordan kom de inn på den plassen i utgangspunktet? De er faktisk viktige figurer, men de er ikke pionerer. Det hadde vært interessant for dokumentaren å vie litt tid til de som kom før. De som tillot og ga mulighetene for de unge til å ta ansvar.

Det er et par omtaler her og der, men de føler seg spredt og får ikke viktigheten de fortjener. Utenom det er dokumentaren veldig mye et formelt stykke arbeid angående form.

I SLEKT:

10 beste filmer og dokumentarer om Steve Jobs

Regissøren og redigeringsteamet gjør det beste de kan for å passe til formen som har blitt brukt til dokumentarer i flere tiår. I den forstand er det ikke noe nytt eller spennende å snakke om. Alt føles veldig klassisk, og bidrar til den dokumentariske følelsen så formell og tørr. For en dokumentar som handler om endring, kan selve dokumentaren være omtrent alle dokumentarer som er laget de siste 30 årene.

De første fem forteller en veldig viktig historie og viser oss politikere som kjemper mot noen veldig viktige hendelser i dagens historie. Som et stykke filmskaping som prøver å illustrere kvinnenes kamp i en mannsentrisk arbeidsstyrke, føles det imidlertid for mye som en brosjyre og ikke som noe som er verdt å følge hele veien gjennom.

Poeng: 6/10