'The Long Call' Review Mystery, Representation and Soap Opera Sensibility

En god mysteriumhistorie har potensialet til å bli mer enn bare underholdning. Det har potensial til å bli et helt fenomen. Tilbake på dagen ble show som Dallas berømt i mainstream media ved å legge mysterium til deres tomter. Og som ikke liker en god gammeldags whodunit-type plot? Forfattere som Agatha Christie gjorde hele karrieren rundt det. Så det er ikke en overraskelse når show som Twin Peaks eller Sherlock blir suksesser. Folk elsker mysterier, men de elsker mysterier de kan delta i enda mer. Så spørsmålet er dette. Tilfredsstiller den lange samtalen denne sulten etter mysterium, eller kan det bare være for kjedelig til å tenne detektiv lidenskapen hos seerne?

The Long Call er en Mystery TV -miniserier som ble sendt av ITV, basert på romanen med samme navn skrevet av Ann Cleeves. Miniseries -stjernene Ben Aldridge, Juliet Stevenson, Martin Shaw og Pearl Mackie. Showet forteller historien om detektiv Matthew Venn. Mens han sliter med familiens spørsmål og prøver å løse en forbrytelse som kan involvere kirken han vokste opp med, men som også fikk familien til å avvise ham for å være homofil. Kan Venn utelate sine egne skjevheter og nærhet til saken for å finne sannheten?

Den første episoden av The Long Call fungerer som et veldig bra oppsett for mysteriet for hånden. Showet introduserer hovedspillerne en etter en, og viser at alle i denne lille byen der alt skjer har hemmeligheter. Fra veldig tidlig av vil publikums sinn begynne å jobbe. Samle ledetrådene sammen etter hverandre.

Denne introduksjonen til historien gjør også de fleste av delplottene interessante, samtidig som de er relatert til hovedmysteriet. En av disse store underplanene er Venns kamp mellom familien og livet han har tatt for seg selv. Et godt eksempel på hvordan representasjon skal gjøres på skjermen. Karakteren til Matthew Venn er en gift homofil mann som ikke følger noen av stereotypiene som homofile mennesker har falt i på TV i flere tiår. Ben Aldridge gjør en utmerket jobb som den sliter detektiven og kommer av som den beste utøveren av showet.

Pearl Mackie er også en fremtredende i rollen som detektiv Jen Rafferty, Venns kollega under etterforskningen. Begge har god kjemi og sørger for et godt etterforskningsteam. Dessverre kommer ikke resten av rollebesetningen også, noe som gir underlig kjedelige forestillinger og vanskelige linjer leveranser gjennom alle episodene. Denne typen inkonsekvens kommer av som veldig rart, men den er fremdeles der, og bryter fordypningen og muligens blir en distraksjon fra hovedhistorien.

Historien i seg selv utvikler seg i et godt tempo, men de senere episodene når aldri høyden av den første episoden, både i spenning og atmosfære. Det er veldig snart når showet utelater spenningen til fordel for mer såpeopera -følsomhet og litt melodrama som ikke virkelig kobler seg til. Litt mer balanse mellom mysteriet og dette forholdet og familiesaken ville tatt miniseriene ytterligere når det gjelder takknemlighet. Det er tydelig at showet mangler slag som andre lignende show som Broadchurch har, og etter hvert som det utvikler seg blir det kjedelig enn det burde.

På et teknisk nivå er den lange samtalen ganske seer. Kinematografien av Bjørn Bratberg er enestående og gjør mye av det tunge arbeidet når det gjelder å skape spenning og foreslå ting for seerne ved å bruke bare bilder. Det er noen virkelig fantastiske bilder her, med fokus på skjønnheten i det britiske landskapet og den truende og forlokkende naturen til havet som omgir det.

Visuelt er showet bare fantastisk. Poengsummen fra Samuel Sim blir til tider anmassende og prøver å manipulere for mye av det seeren føler på visse øyeblikk. Det blir enda tydeligere når det som skjer egentlig ikke kobles sammen, men musikken sprenger som om det var det viktigste øyeblikket noensinne.

Det er ikke lett å tenne nysgjerrighet hos seerne. Spesielt i en tid der utstilling har blitt synonymt med plott og mange seere vil ha alt om en historie forklart uansett hva. Folk i dag ser ut til å være redde for å analysere noe av seg selv, og det kan være grunnen til at den lange samtalen noen ganger nærmer seg dets avsløringer og undersøkelser som om noe som mangler oppmerksomhet ble rapportert.

Den lange samtalen er ikke Broadchurch. Det showet hadde fantastiske karakterer og enda mer fantastiske skuespillere for å bringe historien til live. Det er forståelig at ITV prøver å gjenta suksessen med den typen show, men det kan være på tide å se etter noe bedre kildemateriale som ikke holder seg til en formel så mye. Hvis ikke, vil disse mysteriumshowene bli like forutsigbare som tegneseriefilmer, og når det skjer med en detektivhistorie, hva er formålet med det hele?

Hvis du virkelig trenger et show høyt på drama, men lys over mysteriet, kan den lange samtalen være showet for deg. Det er bedre alternativer der ute, men for hva det er, er det mer enn sebar.

Poeng: 6/10