'Against the Ice' anmeldelse et overlevelseseventyr som mangler spenning

Eksutforskningsalderen var spennende. Det var en tidsalder da menn presset seg til randen av kollaps. Menn risikerte livet for å finne ett landemerke, ett stykke land som kunne fortelle dem hvor de var og hvordan verden rundt dem så ut. Det var en farlig jobb, en som ba om en annen slags mann. Det ba om menn som var fylt med besettelse, og menn som manglet noen form for liv utenfor utforskningen selv. Disse besettelsesbaserte historiene fungerer veldig bra som bøker, filmer eller TV-serier. Derfor kommer media alltid tilbake til dem, en eller annen måte.

Mot isen er en av disse historiene. Filmen er regissert av Peter Flinth og stjernene Nikolaj Coster-Waldau, og Joe Cole. Filmen forteller historien om to oppdagelsesreisende i 1909, mens de utforsker Grønland på jakt etter bevis på at landet er hel og ikke delt på en kanal. Selvfølgelig er det lettere sagt enn gjort når selve landet skyver mot dem og deres oppdrag.

Overlevelsesfilmer, i kjernen, er karakterstudier. Sjangeren skyver karakterene til det ekstreme, og hele historien utvikler seg ut av hvordan disse karakterene reagerer på situasjonen deres, og avslører hvem de virkelig er. Og så er karakterer, som i alle andre fiksjoner, nøkkelen til å få publikum til å bry seg om en bestemt film eller bok. Mot isen, tilbyr rikelig med karakter, men savner på en eller annen måte merket når det gjelder å skape en atmosfære av frykt og spenning rundt en situasjon som helt sikkert skal være stressende.

Peter Flinth viser egentlig ikke mye visuell stil på egen hånd, men han trenger egentlig ikke det, takket være noen ekstremt vakre steder. Som isete og fiendtlig mot menneskelivet som de er, klarer stedet virkelig å drive hjem poenget med at disse typer steder på ingen måte er innbydende for menneskelivet. Og likevel presser vi stadig mot den forestillingen hver dag i livene våre.

Flinth klarer seg veldig bra når det gjelder samtaler, men skaper en følelse av intimitet som føles litt koselig mot all isen som omgir karakterene, det føles ganske fint.

Disse samtalene er det beste med filmen, og de blir gjort sterkere takket være de gode forestillingene av både Waldau og Cole. Waldau er selvfølgelig berømt takket være sitt løp som Jaime Lannister, den kompliserte, men alltid fascinerende karakteren i TV -showet Game of Thrones. Det er ingen overraskelse mannen kan handle, og han går gjennom hver eneste følelse under filmen, men det er alltid et nivå av kontroll som gjenspeiler karakterens personlighet ganske bra. Mot slutten av filmen er det en hel seksjon dedikert til hans indre tanker, og Waldau gjør det beste ut av materiale som føles klebrig på en eller annen måte.

I SLEKT:

30 beste hundefilmer på Netflix

Cole er derimot også kjent for å være en støttende karakter i et annet flott show. Peaky blinders. Her går Cole det motsatte av karakteren hans i det showet. Den unge skuespilleren har hatt veldig suksess med å ha en karriere som viser hvor fantastisk hans rekkevidde som skuespiller er. Her er ikke annerledes, og skaper en karakter som, selv om den er enkel, har rikelig med dybde som noen som ikke virkelig var forberedt på situasjonen for hånden.

Disse to utøverne er kjernen i filmen, og det er verdt en klokke bare for dem. Mot slutten blir det imidlertid klart at filmen ikke tilbyr så mye når det gjelder minneverdige scener eller spenning. Så det kan være vanskelig å dømme noen hvis de glemmer filmen bare et par dager etter å ha sett den. Denne følelsen forbedres også av noen rare valg i redigering. Filmen føles mer som sekvenser lappet sammen en etter den andre enn en helhet, flytende film. Kanskje dette gjøres for å vise tidenes bortgang og det usammenhengende synspunktet til hovedpersonene, men det gir også en merkelig visningsopplevelse. Det er ingen fart fra begynnelse til slutt.

Denne mangelen på spenning får deg til å lure veldig lite på hvordan karakterene kommer ut av denne situasjonen. Spesielt fordi filmen hopper til noen scener utenfor synspunktet til disse to karakterene, og under disse scenene blir deres skjebne i utgangspunktet avslørt for publikum før tiden.

Handlingsbitene er godt skutt, og forestillingene er også gode, men de mangler energi. Det er ingen fare, annet enn faren for å bli kjedelig. Mot isen går aldri inn i det kjedelige territoriet, men den gjør det nesten for mange ganger for sitt eget beste.

Mot isen tilbyr gode forestillinger, vakre utsikter, og den setter søkelyset på en fascinerende tid i menneskets historie. Dessverre er det kanskje ikke så minneverdig som det burde være, og mange vil glemme at de så det nesten umiddelbart.

Poeng: 6/10